Cindy Sherman – Untitled Horrors

Astrup Fearnley skriver om Untitled Horrors at utstillingen er komponert med tanke på å understreke de urovekkende, forstyrrende og groteske sidene ved Cindy Shermans arbeider.

I et intervju med Noriko Fuku i Art in America uttalte Sherman seg nettopp om sin fascinasjon med det groteske som en måte å forberede seg på om noe grusomt skulle skje.

My biggest fear is a horrible, horrible death, and I think this fascination with the grotesque and with horror is a way to prepare yourself psychically if, God forbid, you have to experience something like that. That´s why it´s very important to me to show the artificiality of it all, because the real horrors of the world are unwatchable, and they´re too profound. (Noriko Fuki, “A Woman of Parts” i Art in America, no.6, June 1997.).

Sherman er tydeligvis redd for å oppleve sine egne fotograferte situasjoner. Og det er vi vel alle?

Sherman gjorde seg gjeldende med serien Untitled Film Stills som hun begynte å arbeide med i 1977. Her problematiserte hun stereotype fremstillinger av kvinner i film. På denne måten har hun blitt en yndet kunstner til å betraktes i forbindelse med feministisk kunstteori. Shermans arbeider blir fremmet som å definere kjønn som et sosialt konstruert og ustabilt konsept.

I serien hvor Sherman problematiserer motefotografiet kommer det humoristiske og viktige aspektet ved kunstnerens prosjekt godt frem. Etter å ha vokst opp med å bla oss gjennom motemagasiner, og aldri se noen som har stilt nevneverdig spørsmålstegn til den estetikken disse publikasjonene proklamerer, er det frigjørende å se Shermans serie i store formater på Astrup Fearnley.

I 1993 produserte Sherman serien ”The New Cindy Sherman Collection” for Harper`s Bazaar. Shermans fotografiske moteserie videreførte ”anti fashion”-begrepet som 1980-tallet hadde lagt grunnlaget for hvor estetikk, skjønnhet og kommersielt fokus ikke lenger var definerende kriterier for motefotografiet. Den avantgarde designeren for merket Commes des Garcons, Rei Kawakubo, kontaktet Sherman og ga henne fritt spillerom i forhold til hvordan hun ville presentere klærne hennes i reklamekampanjen for Comme des Garcons´ høst/vinterkolleksjon 1994-95.

Serien brøt alle ”regler” innen motefotografiet. Sherman brukte som vanlig seg selv som modell, i svært lite flatterende fremstillinger som stiller spørsmålstegn ved motefotografiets funksjon som reklameplakater for en designer eller et merke. Motebransjens ”oppgjør” med egen estetikk eller fremstilling av kvinner, har i all hovedsak gitt seg uttrykk i at kroppsstørrelsen til modellene periodevis har endret seg noe. Sherman tar avstand fra vakre modeller som vanligvis pryder forsiden til diverse motemagasiner ved å fremstille modellene sine (seg selv) som oversminket og ofte med noe som minner om blåmerker og brannmerker. Kvinnene ser ukomfortable og forstyrret ut, langt i fra selvsikre, stolte og vakre.

Som en videreføring av motefotografiets fremstilling av kvinnen som en dukke, har Sherman laget en collage av utklipte identiske kvinnekropper som henger innrammet ved siden av en skjerm som viser en film om papirdukken man som liten kunne kle på ulike klær.

Sherman arbeider med iscenesettelse og fremstiller seg selv i ulike roller ved å ikle seg masker, parykker og sminke for å overbevise betrakteren om at hun ikke fotograferer seg selv som seg selv, men gjennomgående avslører hun bildets konstruerte aspekt ved for eksempel å ha med utløsermekanismen til kameraet i sine tidligste arbeider, og vise parykkskillet og overgangen mellom løsnese og Shermans virkelige nese. På denne måten kan Shermans arbeider også beskrives som metafiksjon ved at kunstens kunstige aspekt fremheves. Fiksjonen brytes og vi som betraktere blir konfrontert med at vi står ovenfor et fotografisk selvportrett hvor kunstneren spiller rollen som en annen.

Sherman har gjennomgående problematisert en rådende estetikk og fremstillingsmåte av kvinnen i populærkulturen, og også i kunsthistorien. Hun fremstiller det kjente portrettet av Judith og Holofernes som forteller historien fra det gamle testamentet om enken som forfører hærføreren for så å drepe ham. Nok en mer eller mindre stereotyp fremstilling av kvinnelist.

Sherman fører ikke bare maleriet og fotografiet sammen ved å finne en felles tematikk, hun fører også maleriet og motefotografiet sammen ved å bruke maleriet som et konkret bakteppe til noen av sine fotografiske selvportretter, og kommenterer på den måten den evige kampen om status mellom det fotografiske og det maleriske mediet i den kunstneriske sammenheng.

Det er interessant å se et så bredt spekter av Shermans arbeider på ett sted. Det slår meg at hun på en elegant måte samtidig arbeider med det maskuline og det feminine blikk på kvinnen, henholdsvis i Untitled Film Stills og i serien hvor hun parodierer motefotografiet.

I tillegg til å være kjent for sitt arbeid med identitet og kjønn, preges mange av Shermans arbeider av en grotesk undertone som fremheves på Astrup Fearnleys utstilling. Å se de store fotografiene av en slags organisk mos av det som minner om kjøtt, bein, kviser, blod og hud, er kvalmende å stå overnfor. Kunstneren dekomponerer og fragmenterer kroppen, og stiller spørsmålstegn ved hva en kvinnekropp er. I mange av fotografiene får man følelsen av å stå foran et åstedsfotografi som dokumenterer en kriminell handling, og man ønsker å bevege seg videre.

En annen reaksjon på å stå ovenfor et grotesk syn enn å ville fjerne seg fra situasjonen, er at man får et nytt blikk på omgivelsene sine. Man får et sammenlikningsgrunnlag – og våre umiddelbare omgivelser blir øyeblikkelig fantastisk vakre.

Det er slående hvor stramt og gjennomført Cindy Shermans kunstnerskap er. I mine øyne er det feilfritt hva gjelder både tematikk, konsept og formalt uttrykk – og jeg anbefaler alle til å ta turen til Astrup Fearnley før utstillingen tas ned 22.september 2013.